Hvem var Sem-Jacobsen?

Carl Wilhelm Sem-Jacobsen (1912–1991) tok medisinsk embetseksamen i Oslo i 1941. Under krigen deltok han i motstandsbevegelsen og fikk kontakt med Kompani Linge. Han måtte flykte fra nazistene og dro til Sverige. Ved Kjesäter transittsenter for flyktninger møtte han amerikanske offiserer og ble rekruttert som kaptein i US Special Forces. Han var sammen med amerikanerne i frigjøringsarbeidet i Nord-Norge. Han ble dessuten tilknyttet Office of Strategic Services (OSS), forløperen til CIA. Slik møtte han også den senere CIA-direktøren William E. Colby (1920–1996). Sem-Jacobsen fikk en personlig, høythengende æresbevisning fra General Dwight D. Eisenhower (1890–1969) for sin innsats under krigen (7).

Etter krigen tok Sem-Jacobsen spesialistutdannelse i psykiatri og dro deretter til Mayo-klinikken i Rochester, Minnesota. Der spesialiserte han seg i klinisk nevrofysiologi. Han var blant annet med på forsøk med registrering av hjerneaktivitet fra dype hjerneelektroder hos pasienter med psykiatriske sykdommer og epilepsi (7).

I 1956 ble Sem-Jacobsen ansatt på Gaustad sykehus. Lobotomi var på denne tiden en utbredt behandlingsform i Norge. Det ble opprettet en egen overlegestilling, med ønske om at han ved hjelp av hjerneregistreringer kunne hjelpe nevrokirurgene til å gjøre mindre og mer presise inngrep. På Gaustad gjorde nevrokirurger operasjonene, og dette var eneste sykehus som brukte stereotaktisk operasjonsteknikk. De fleste andre steder ble lobotomi gjort av psykiaterne selv, med høy morbiditet og mortalitet.

Sem-Jacobsen fikk bygget et anneks på Gaustad (EEG-laboratoriet) med nevrofysiologisk laboratorium og operasjonsfasiliteter. Nevrokirurger fra Rikshospitalet implanterte elektroder som kunne brukes både til registrering av elektrisk aktivitet og til stimulering. Sem-Jacobsen brukte signalene til å bestemme hvor det var mest hensiktsmessig å lage lesjoner i hjernevevet. Med denne teknikken var komplikasjonsfrekvensen betydelig lavere enn ved andre sykehus (overlege i nevrokirurgi Eivinn Hauglie-Hanssen, personlig meddelelse). Men på midten av 1950-tallet kom nevroleptika i vanlig bruk, og lobotomi ble mer omstridt. Selv om Sem-Jacobsen arbeidet ved et psykiatrisk sykehus, skiftet han raskt fokus og begynte å arbeide med Parkinsons sykdom (7). Etter hvert var det nesten bare parkinsonpasienter som ble operert i EEG-laboratoriet, med stereotaktisk thalamotomi eller pallidotomi (figur 1).

Stereotaktisk lesjonskirurgi for Parkinsons sykdom ble introdusert rundt 1950. Effektiv medikamentell behandling fantes ikke, og nevrokirurgiske inngrep kunne bedre både tremor og andre parkinsonsymptomer. Sem-Jacobsen og medarbeidere startet med dette på Gaustad på 1950-tallet. Etter at nevrokirurgene hadde operert inn elektroder, utførte Sem-Jacobsen registreringer av hjerneaktiviteten og undersøkte effekten av elektrisk stimulering gjennom de neste ukene. Ut fra stimuleringsresultatene valgte teamet hvor det var best å lage en kjemisk lesjon i hjernen. Lesjonene var mye mindre enn vanlig på den tiden, og komplikasjonsrisikoen var lav (8). Spesielt interessant i medisinsk-historisk sammenheng er det at parkinsonsymptomene ble betydelig bedre også i perioden der det bare ble utført hjernestimulering. Sem-Jacobsen var etter all sannsynlighet den første i verden som gjorde dyp hjernestimulering på pasienter med Parkinsons sykdom (figur 2). Trolig prøvde han attpåtil stimulering i nucleus subthalamicus, det målområdet som fortsatt foretrekkes ved dyp hjernestimulering hos parkinsonpasienter. Og dette skjedde nesten 40 år før denne behandlingen ble introdusert internasjonalt (8).

Sem-Jacobsen skrev i sin monografi at EEG-laboratoriet fikk finansiering fra Gaustad sykehus og Norges forskningsråd, men at det meste av pengene kom fra USA. Største bidragsyter var The Ford Foundation, men Sem-Jacobsen fikk også betydelig støtte fra alle våpengrener i det amerikanske forsvaret (US Army, US Air Force, US Navy) og fra NASA (9). Det amerikanske forsvaret var neppe interessert i norsk parkinsonbehandling. Men samtidig som han gjorde dyp hjernestimulering, arbeidet Sem-Jacobsen med å utvikle andre typer medisinsk-teknisk utstyr. Sammen med den danske ingeniøren Edmund Kaiser lagde han portabelt EEG- og EKG-utstyr som kunne brukes av piloter, dykkere og astronauter under oppdrag. Elektrodene ble limt fast i hodebunnen og på brystet. Denne virksomheten var interessant for det amerikanske forsvaret og NASA, og både Sem-Jacobsen og flere av hans teknikere var i USA i forbindelse med bruk av utstyret. Blant annet konstruerte de et firekanalers EEG-apparat, det desidert minste som noen gang hadde vært laget. Apparatet ble kalt Vesla, oppkalt etter Sem-Jacobsens kone. Ved hjelp av videoopptak og samtidige EEG-registreringer med Vesla-systemet kunne Sem-Jacobsen dokumentere at enkelte jagerflyvere hadde korte perioder med bevissthetstap under manøvre med stress og høye G-krefter (7).

Konspirasjonsteorier og offentlig granskning

CIA hadde gjennom mange år programmer for forskning på adferdskontroll, kalt Bluebird, Artischocke og til slutt MKULTRA. De gjorde også forsøk med LSD-behandling i USA (6). Men hvordan oppsto ryktene om CIA-styrt forskning i Norge?

Bruk av LSD i psykiatrisk behandling var i en periode ganske utbredt rundt i verden (10). Sem-Jacobsen var med på enkelte slike behandlingsforsøk ved Mayo-klinikken. I Norge ble LSD-behandling bare brukt enkelte steder, særlig ved Modum Bads Nervesanatorium (6). Kriminologen Joar Tranøy var sterk motstander av all medikamentell og kjemisk behandling i psykiatrien. Han samlet sine argumenter mot nevroleptikabruk i en egen bok. Der hadde han også et kapittel om LSD, der han hevdet at CIA sto bak forsøk med LSD i Norge (11). Tranøy hevdet at Sem-Jacobsen startet LSD-forskning i USA i samarbeid med en kjent CIA-lege, og at han fortsatte slik CIA-finansiert forskning i Norge, både på krigsbarn og andre «utvalgte ofre».

Den spesielle finansieringen av Sem-Jacobsens EEG-laboratorium på Gaustad bidro til at det raskt oppsto rykter. Joar Tranøy hevdet at hele aktiviteten ved EEG-laboratoriet trolig var betalt av CIA (11). Dessuten hadde Sem-Jacobsen opprinnelig blitt knyttet til lobotomivirksomheten – behandling som allerede da hadde begynt å komme i miskreditt. At pasientene fikk hjerneelektroder for registrering og elektrisk stimulering, ble oppfattet som skremmende både av personalet på Gaustad sykehus og av andre – enten registreringene gjaldt psykiatriske pasienter eller parkinsonpasienter (figur 3). Derfor florerte rykter om elektrisk manipulering for å styre menneskehjernen og den frie viljen.

Sem-Jacobsens dokumentasjon av aktiviteten på EEG-laboratoriet kan også ha medvirket til at det oppsto rykter. Hans nyutviklede metoder og medisinsk-tekniske utstyr ble presentert i metodeartikler, men få kliniske resultater ble publisert i fagfellevurderte medisinske tidsskrifter. Hovedverket var en stor monografi der han oppsummerte erfaringer fra fjorten års bruk av stimuleringselektroder (9). Sem-Jacobsen tok aldri doktorgrad. Hans interesse – og rolle – var å kartlegge funksjonen i de delene av hjernen hvor nevrokirurgene hadde implantert elektroder og finne det best egnede stedet for en permanent lesjon. Etter lesjonen ble pasientene fulgt klinisk av andre leger (7, 8).

På bakgrunn av gjentatte påstander om uetisk medisinsk forskning skrev Den nasjonale forskningsetiske komité for medisin (NEM) til helseministeren i 1998 og til statsministeren i 2000. De ønsket gransking av påstandene. Ved kongelig resolusjon av 5. oktober 2001 ble det nedsatt en bredt sammensatt kommisjon for å granske «medisinsk forskning med LSD, elektroder og radioaktive stråler på utsatte menneskegrupper uten deres samtykke». Etter et grundig kartleggingsarbeid ble kommisjonens utredning publisert som NOU 2003: 33 (6). Om LSD skriver kommisjonen:

Når det gjelder bruk av dype elektroder til registrering og stimulering, konkluderte kommisjonen med at alle prosedyrer utført i EEG-laboratoriet var på rent medisinsk indikasjon. De fant ingen holdepunkter for at Sem-Jacobsen hadde mottatt finansiell eller annen type støtte fra CIA. De konkluderte:

Utvalget fant heller ikke at den massive forskningsstøtten fra USA endret denne konklusjonen (6).

Etter starten på granskingen fikk kommisjonen henvendelse med påstand om at ofre fra medisinske «overgrep» på Gaustad hadde blitt lagt i en massegrav for tatere på Ris kirkegård, noe som også tidligere hadde blitt hevdet i avisartikler. Kommisjonen innhentet en fortegnelse fra Kirkelig Fellesråd i Oslo med navn på alle som var gravlagt i den aktuelle graven. Tre hadde tidligere vært pasienter på Gaustad. Kommisjonen gikk grundig gjennom alle journalopplysninger. Én av de gravlagte hadde tidligere gått gjennom lobotomi, men ingen av pasientene hadde vært undersøkt med dype hjerneelektroder (6).

Granskingskommisjonen intervjuet en rekke personer. Det var påfallende hvordan de som sto bak beskyldninger om uetiske medisinske forsøk på mennesker, helt manglet dokumentasjon for påstandene. Sosionom Sverre Kristoffersen døde før kommisjonen kunne intervjue ham. Men hans angivelige forskningsarbeide ved Norges Kommunal- og Sosialhøgskole ble aldri publisert. Både forskningen og det påståtte grunnlagsmaterialet var helt ukjent for høgskolen og lot seg ikke gjenfinne. Historieprofessor Tore Pryser hadde bare sitert utenlandske artikler i sin kronikk om CIA-styrte LSD-forsøk på krigsbarn i Norge. Da kommisjonen kontaktet Prysers hovedkilde, Gordon Thomas, viste det seg at Thomas bare hadde én kilde – han hadde hørt historien fra en nå avdød bekjent. Heller ikke TV2-journalistene Helskog og Persen kunne fremskaffe dokumentasjon som tydet på at påstandene deres i TV-programmet «Kappløpet om hjernen» var sanne (6).

Kommisjonen kontaktet tyskerne Koch og Wech, som i sin bok beskyldte Sem-Jacobsen for forsøk i CIA-regi (5). Koch og Wech hadde ikke egne kilder, men hadde i stor grad basert omtalen av norske forhold på avisartikler. Kommisjonen fant at deres beskyldninger mot Sem-Jacobsen sannsynligvis hadde opphav i Joar Tranøy og hans bok om kjemisk behandling innen psykiatrien (11). Kommisjonen intervjuet Tranøy, gjennomgikk både hans materiale og utfyllende tilleggsmateriale de klarte å fremskaffe, men fant ingen holdepunkter for at Tranøys påstander var korrekte (6):

Det er verdt å merke seg at Tranøy, selv mange år etter at hans påstander var avkreftet av en offentlig høringskommisjon, fortsatt kom med de samme beskyldningene mot Sem-Jacobsen i en ny bok og i intervju med Nettavisen i 2011. Der beskrev han på ny CIA-drevet forskning, kyniske forsøk på krigsbarn, samt dumping av forskningsofre i en umerket grav på Ris kirkegård (12). Men Tranøy hadde da også vært kontroversiell i mange år. Dette kan illustreres ved flere nyhetsoppslag fra 1992. Den 21. januar skrev Aftenpostens morgennummer at Lobotomiutvalget nedsatt av Universitetet i Oslo hadde gitt Tranøy «strykkarakter» for arbeidsmetodene i forbindelse med rapporten om hjernekirurgiske inngrep. Og 26. juni meldte NTB at Juridisk fakultet ved Universitetet i Oslo hadde sagt opp Tranøy fra hans stilling ved Institutt for kriminologi. Grunnen var hans omstridte rapport om bruk av LSD. Rektor Inge Lønning (1938–2013) ved Universitetet fortalte at et sakkyndig utvalg oppnevnt av det akademiske kollegium hadde påpekt en rekke brudd på vanlige krav til saklighet og vitenskapelig metode. Den 19. juli skrev Aftenpostens morgennummer at helsedirektør Torbjørn Mork (1928–1992) nektet Tranøy tilgang til pasientjournaler fordi han hadde brutt taushetsplikten. Tranøy måtte øyeblikkelig levere fra seg alt materiale han hadde mottatt fra sykehus i forbindelse med forskningsprosjektet. Den offentlige granskingskommisjonen uttrykte også bekymring (6):

Granskingskommisjonen identifiserte Joar Tranøy som kilde for en rekke av konspirasjonsteoriene, og det virker som om alle påstandene i artikler og bøker som er nevnt her, utelukkende bygger på Tranøys publikasjoner og utsagn. Men Tranøy trenerte kommisjonens gransking og kunne ikke legge frem noen faktisk dokumentasjon for sine påstander (6). I ettertid ser det ut som om det er Tranøy selv som har funnet opp historiene om krigsbarn behandlet med LSD, om massegraven på Ris kirkegård, og om CIA-finansiert forskning i Norge. Og det var Tranøy som presenterte Sem-Jacobsen som den fremste syndebukken.

Ryktene om at Sem-Jacobsen egentlig brukte hjerneelektroder til forsøk på «mind control», må imidlertid ha oppstått mye tidligere. På 1950- og 60-tallet var dyp hjernestimulering en helt ny og ukjent metode både i USA og i Norge. Nytteverdien i medisinsk behandling var heller ikke allment kjent, og dette ga raskt opphav til både uro og spekulasjoner om hva som egentlig foregikk på sykehusene. Et amerikansk superhelt-tegneseriehefte anga i 1965 at Sem-Jacobsens eksperimenter hadde vært inspirasjon for rollefiguren «the Psycho-Pirate» som kunne styre sine fiender ved å påvirke emosjonelle sentre i hjernen (13).

Ufortjent miskreditt

All tilgjengelig dokumentasjon tyder på at Carl Wilhelm Sem-Jacobsen kom i ufortjent miskreditt på grunn av alle konspirasjonsteoriene. Enda mer betenkelig er dette når en offentlig gransking avslørte nærmest total mangel på dokumentasjon for alle beskyldningene. Vi må ha sterk grunn til å mistenke at de aktuelle påstandene ikke har kommet frem ved en misforståelse, men at det dreier seg om falske og helt bevisst fabrikkerte anklager. Sem-Jacobsen var ganske sikkert en ekstraordinær person. Han var først i verden til å gjøre dyp hjernestimulering hos parkinsonpasienter, men han fikk ingen arvtagere som kunne videreføre behandlingen etter ham. Metoden gikk i glemmeboken og ble først gjenoppdaget i Frankrike på 1990-tallet (8). Har folkene bak konspirasjonsteoriene og de falske beskyldningene i dette tilfellet forsinket en revolusjonerende og effektiv parkinsonbehandling med flere årtier ved å skremme potensielle etterfølgere fra å gå i Sem-Jacobsens fotspor?